Team Ingebrigtsen – Er Gjert genial? Eller bare en overambisiøs løk av en far?

Overskriften er kanskje ikke den hyggeligste jeg har laget på lenge? Men det ligger en lang og god tankeprosess bak det hele.

2018_European_Athletics_Championships_Day_5_(27)
De tre brødrene i aksjon under EM i Berlin 2018               Foto: Scanpix

På lik linje med veldig mange andre her i landet følger jeg med på NRK-serien «Team Ingebrigtsen«, og som mange andre klarer jeg ikke la være å la meg fascinere av faren i bildet. Nemlig Gjert Ingebrigtsen
Episode ut og inn kan vi følge denne fanatiske figuren av en familiefar med 7 barn, hvorav 3 av guttene så langt har etablert seg i verdenseliten på mellomdistanse, mens et siste utskudd – minste søster begynner å komme seg fremover i feltet på rundbane selv. Les mer «Team Ingebrigtsen – Er Gjert genial? Eller bare en overambisiøs løk av en far?»

Reklamer

Oslo Maraton 2018 – Den som gir seg er en dritt

Ja, overskriften sier jo sitt om det løpet her, gjør den ikke?
Som jeg skrev posten etter Nordmarkstraveren ble det litt skader og småslitasje på kroppen etter denne turen. Det skulle allikevel ikke stoppe meg fra å vise at det er mulig å stille til to vidt forskjellige langløp med kort restitusjonstid. Så da var det bare å rette seg opp i ryggen, og stille seg opp i køa på Rådhusplassen på lørdag 🙂 

Som alltid under Oslo Maraton var stemningen til å ta og føle på i startområdet. En svært underholdende speaker, representanter fra «Friskis og Svettis» som danset over startbrua og flerfoldig 1000 andre som hadde samme målet som meg i dag – nemlig å overleve 42 km på asfalt. Men jeg tviler på at de fleste rundt meg allerede før start hadde en mistanke om at anklene ikke kom til å holde 🙂

Startskuddet smalt, musikken i startområdet ble hevet enda et hakk, og feltet begynte som smått å røre på seg. Jeg kikket ned på pulsklokka og kunne fastslå at det ikke bare var en liten følelse i kroppen – pulsen hadde fått et lite dytt i ræva og var allerede oppe i 72% .. hmm, blir deilige 42 km med andre ord. 

I det vi forlater Rådhusplassen og kommer oss sakte men sikkert oppover Munkedamsveien og setter kursen mot Frogner kjennes beina overraskende gode og den dårlige følelsen fra startområdet er borte. Såpass langt borte at jeg glemmer helt å følge med på feltet rundt meg. Plutselig har jeg løpt meg opp til en helt annen fartsholder enn jeg hadde planer om å følge og finner først ut når vi runder Frogner Stadion at jeg løper på en tid jeg ikke har sjans å holde. 5:45 min/km er litt vel tøft i denne løypa 🙂
Og ja, det var nå helvetet startet..

Når jeg passerte Aker Brygge og Rådhusplassen første gang hadde jeg blitt hentet inn av fartsmåleren jeg hadde ønske om å holde meg til – 6:30 min – men da var det for sent. Tidenes nybegynner feil å starte for hardt, og det var nettopp det jeg presterte denne gangen også. Klok av skade lot jeg de andre i gruppa forlate meg halvskadet når vi kom inn i Ullevålsveien og skulle starte stigningen opp til St.Hans Haugen. 

Her ble jeg tatt igjen av T-skjorten som antakelig reddet dagen min.
«Om du ser denne ryggen, har du hatt en jævlig dag!»
Når noen løper forbi deg med en sånn t-skjorte får du automatisk litt ekstra mot i kroppen. Han skulle bli min følgesvenn.
Vi ble enige oss i mellom at alle motbakker på mer enn 100 meter skulle forseres via gangfart, og resten av løypa skulle vi løpe rolig og bedagelig. Tidens plan!!

Runde nummer 2 – dette var bare hat..
Etter at vi passerte mål for halvmaraton på Rådhusplassen og begynte på en ny runde opp Munkedamsveien og mot Frogner kom den store smellen. Av en eller annen grunn stivnet hele høyre beinet og jeg ble tvunget til en slags haltende småjoggende fylletur en stund. Det føltes litt som krampe, men en multimuskelkrampe på størrelse med hele beinet har jeg sjeldent vært borti. På Frogner møtte jeg heldigvis på en hyggelig RødeKors’er som tok tak i beinet mitt og strakk det godt så det hjalp litt.

Frognerstranda – vi er igang å løpe igjen, om ikke fort, så i allefall stilfullt
Når jeg passerte Bygdøy og inn på Frognerstranda for andre gang fikk jeg høre fra kommentatorboksen i svingen at «Jørn har i allefall dagens raskeste shades«. – noe må man jo ta med seg med et godt glis 🙂
Heretter gikk turen som en dans på glasskår.

Bakken opp til St.Hans Haugen gikk denne gangen i krabbetempo, men vissheten om at det etter denne siste 2 km bakken er ren nedover til mål, sammen med godt med RedBull fra langestasjonen i bunnen gjorde godt.
Kompisen med t-skjorta var forlengst lagt bak meg av en eller annen grunn, men også byttet ut med en ny. En engelskmann ved navn Steve, utkledd som Spider-Man for anledning. Vi to var litt i samme situasjon da han var i ferd med å dø av heteslag inni kostymet sitt, og jeg var i ferd med å dø generelt. Men vårt felles mål om å komme ned til Rådhuset igjen før hjertet stoppet holdt oss gående…

Til slutt kom vi da til mål…
Når jeg begynte å kjenne lukta av Spikersuppa og Rådhusplassen for siste gang kom det brått et nytt gear inn i meg. Jeg jekket opp tempoet en siste gang, ble enig med meg selv om at det var nå eller aldri, og satte utfor den siste bakken ned mot mål. Her var det som før i dag 1000-vis av mennesker langs gjerdene som alle ropte og heiet for full hals. Aldri før har jeg hørt navnet mitt så mange ganger uten å skjønne hvem personen er. Og det ga en ekstra god følelse når man holder på å dø.

IMG_1131
Et godt tegn på stive bein er en løper som har sluttet å smile, selv 10 meter før målstreken

I mål, på tiden 5:11:43
Ikke akkurat målet jeg satt meg for tre måneder siden (4:30:00) – men jeg kom meg i mål, fikk behandlet leggene godt og fikk i det minste en medalje som tilsa at jeg kom meg opp til toppen av sentrum og ned igjen to ganger.

img_1130.png
Den deiligste følelsen med et maraton er alltid å krysse den tjukke matta, og kunne stoppe klokka 🙂 

Alt i alt var Oslo Maraton som det pleier å være. En folkefest uten like med så rutinerte arrangører at det er en fryd å løpe, selv om formen går ad undas på turen!
Løypa er, etter mitt syn, litt 
tungrodd og hard til å skulle løpes to ganger, men som et halvmaraton er den perfekt. Mulig noe SK Vidar kan jobbe med fremover, og finne et alternativ til St.Hans Haugen på runde nr 2. 

Men, ønsker du å delta på en løpsfest uten like i Oslo og ha det moro med 1000-vis av likesinnede, få dratt på smilebåndet selv om du ønsker å kaste opp, og ikke minst få et glimt av sol i september? da er det bare å bli med neste år! 

Nordmarkstravern nr 46 – en opplevelse verdt å lide for

Ja, som jeg lovet dere skulle jeg stille både til Nordmarkstravern og Oslo Marathon i 2018. Da var løp nummer 1 gjennomført – og bare halvparten gjenstår 🙂
Kort og godt, Nordmarkstravern er en fryd for øynene, men et helvete for kroppen! 
Les mer «Nordmarkstravern nr 46 – en opplevelse verdt å lide for»